søndag 9. februar 2014

Besøk min nye Eventyrblogg!

På selveste morsdagen forlater jeg denne bloggen,
men håper så inderlig at du velger 
å følge mine sprell videre inne hos 


Det blir rart å ikke være TreTette lenger,- jeg er jo mamma`n til tre tette gutter - særlig når jeg legger igjen spor hos andre bloggere, men det føles bra å opprette et sted som kanskje etter hvert kan handle mer om meg enn ungene. Med et navn som gir rom for at jeg kan holde på også når mitt tette trekløver slutter å tegne på veggene og ikke lenger gir meg inspirasjon til å dele mer eller mindre sjarmerende historier fra hverdagslivet vårt. 

Tusen takk til hver eneste en av dere som har lest, kommentert eller deltatt på bloggen min så langt. Det har vært utrolig givende. Takk for at dere har bidratt i flytteprosessen, det er fint å ha konstatert at jeg hverken er bedrevitende eller har hengt ut ungene mer enn nødvendig. At vi er et kjærestepar som langt fra er enige til en hver tid og at en traktor kan være et nyttig framkomstmiddel (det har jo guttene mine visst lenge). 

Jeg kan nås på eventyrelin ætt gmail dått kåmm om det skulle være noe du lurer på eller dersom du har en tilbakemelding du ønsker å komme med. Kanskje du har en historie du har lyst til å dele med leserne mine inne på den nye bloggen? Jeg hører gjerne fra deg. 

Takk for oss! 

Nå gir vi full gass videre til neste kapittel, blir du med videre på eventyrene våre?

Den nye nettadressen er eventyrelin.com

Til alle snille som har lagt meg til på bloggruller osv ville jeg blitt svært takknemlig om dere kunne byttet nettadresse sånn at nye oppdateringer fortsetter å være tilgjengelige. 

Og til alle mødre der ute:
GOD MORSDAG!

Og til dere som fortsatt lurer på det andre prosjektet jeg har nevnt: om/når det blir noe av kommer jeg til å annonsere det en ganske kort stund inne på Eventyrbloggen i tillegg til at jeg legger ut et innlegg her inne.

torsdag 23. januar 2014

Helten vår

Han kommer inn. Sent, også i kveld. Helten vår. Han som jobber dagen lang for at garasjen skal bli ferdig. Han som stadig sjekker værvarselet. Som bare kommer inn for å spise mat. Går ut igjen. Som ser oss vinke fra vinduet. Som treffer oss når vi er ute og "hjelper til". Setter opp magiske stiger og ber ungene passe seg for krokodillene. Han som har holdt på i mange, lange dager nå. I kalde minusgrader, på taket med stiv nakke, stiv rygg. Han kommer inn sent på kvelden. Setter seg dypt ned i sofaen. Sukker. Lytter med et smil til dagens påfunn. Jeg savner dem. Sier han. Helten vår. 

Pappaen. Som egentlig ikke vil være i en blogg, men som tilfører en viktig dimensjon. Fordi han noen ganger har et annet perspektiv. Som er hjemmeværende pappa. Så tilstede at han savner guttene når han ikke får nok snus-inn-i-nakken-med-skjegget-sitt i løpet av en dag. Han som inspirerer og motiverer, skaper frustrasjon, glede og muligheter. (Som snart kommer til å måtte innrømme at han også blir litt glad når han leser fine innlegg om seg selv på en mammablogg.) Han som jakter, snekrer fuglekasser og lar lyset være av når badet er rotete. Som sier takk med øynene igjen, når jeg forteller hvor flink han er til å bygge garasje. Helten vår.

Om du hever øyenbrynene konspiratorisk og tenker at dette, det er kvinnelist på sitt ypperste, da setter jeg opp en uskyldig mine og sier at jeg aner ikke hva du snakker om...

mandag 20. januar 2014

Asfaltert vei eller liten sti, kanskje?

Jeg grubler litt for tiden
Vurderer denne bloggens fremtid. Den tar mye tid. Eller, jeg prioriterer å gi den tid, er mest riktig å si. Den trekker og drar, jeg har virkelig blitt ei vaskeekte bloggedame. Å få være i denne skriveverden er fantastisk. Jeg opplever at jeg lærer stadig vekk, om meg selv, om mammarollen, om samfunnet og oss mennesker. Ikke fordi jeg skriver det jeg selv gjør, nødvendigvis, men fordi jeg har funnet så mange fantastiske bloggere der ute som deler refleksjon, latter, frustrasjon, glede, hverdager. 

Alt har sin pris
"Du kunne tatt et til masterstudie hadde du ikke brukt så mye tid på bloggen din, Elin" har den vittige samboeren sagt. Og han har sikkert helt rett i sitt utsagn. Den ærlige, litt sånn der skittentøyvask-sannheten er at bloggen skaper friksjon i forholdet. Har alltid gjort det. Noen ganger har vi hatt skikkelige krangler hvor bloggen har vært eller blitt kilde til konflikt (shit, sa jeg det høyt!?). Først og fremst fordi jeg bruker tid på den og deretter fordi jeg skriver om meg selv, ungene, familielivet. Jeg har pleid å motargumentere ved å påpeke at dette er ganske uskyldig blottlegging, og dessuten at hele greia er så vanvittig energigivende for meg - I heart it! Og så har jeg advart mot at den særdeles jakttilretteleggende fruen kan komme til å bli litt mindre tilretteleggingsvillig om hun ikke også skal få ha lov til å ta tid - til seg selv. 

Hersens åpenhet
Jeg er åpen. Ærlig. Uredd. Har alltid vært det. Jeg tenker at jo mer vi gnåler om et tema - gjerne vanskelige, vonde eller såre følelser, jo mer takhøyde kan vi skape. Sammen. Jeg har ingen problem med å dele av meg selv og mine tanker, men min bedre halvdel er av stikk motsatt oppfatning. På dette området er vi sikkert så rake motsetninger som en nesten kan bli. Og er det virkelig rettferdig av meg å ha en blogg hvor svært mange av de som kjenner oss, vet av oss, vil kunne kjenne oss igjen, får lese så mye som - kanskje ikke alene, men - sammenlagt, vil danne et ganske innholdsrikt bilde av hvem vi er? Jeg har fått flere tilbakemeldinger på at "du er langt innenfor hva en kan forvente av mødre og nettvett", men det vet jeg jo ikke med sikkerhet. Jeg aner ikke hvordan framtida ser ut, jeg bare tror. Og jeg er ganske positivt anlagt, må vite… 

Ambivalens
Når jeg leser om en som innrømmer at han ikke koser seg med å være hjemme med babyen som strengt tatt bare ligger og sover, eller ei som sier rett ut at hun sliter med å sette pris på den post-gravide kroppen sin - da blir jeg glad. Ikke fordi jeg ønsker dem vondt, for all del, men fordi dette er setninger som vil få andre til å kjenne seg igjen, som gjør at en kanskje tenker at ens egen utilstrekkelighet ikke er så ille. Samtidig er det andres vellykkethet jeg lar meg inspirere av. Å lese om andre som strekker seg, som presser seg, som legger inn det ekstra giret vi alle sammen har, kan ha - gjør meg motivert til å forsøke å prestere jeg også. Jeg syns prestasjon og ambisjon er bra. Om alle skal lene seg tilbake og være "bak fasaden", hvor går samfunnet da? Jeg ønsker å vise at jeg langt fra er perfekt, kaos og utilstrekkelighet hører med, men samtidig vil jeg gjerne inspirere til å gi litt jernet. Dette er vanskelig i praksis. 

Engasjement
Det kan være mye som gjør at jeg blir engasjert. En dag ønsker jeg å skrive om hvorfor vi alle bør tenke oss om litt mer enn bare to ganger før vi sender ungen vår i barnehage og stikker på jobb. Andre ganger ønsker jeg å dele den usannsynlig sjarmerende setninga fra en av guttene, eller kanskje jeg får lyst til å beskrive hvor vanskelig det er å få all logistikken til å gå opp de dagene vi er tre små mot én stor. Jeg har mange (i mine øyne) gode, ekte innlegg liggende, tekster som klør etter å bli publisert. Et om den vanskelige barnehageoppstarten, et om sårheten da vi ble fire i familien, et om opplevelse av mislykkethet og et om misunnelse. Jeg går stadig og spør meg selv om innleggenes innhold er så "viktig" at deres åpenhet kan rettferdiggjøres. Jeg skulle skrive om nærhet til naturen, tradisjoner, mat, friluftsliv og slike litt uskyldige saker, men det baller jo liksom på seg, ikke sant? Har jo bare så utrolig mye viktig å lire av meg, liksom.

Skape debatt
Jeg ville skrive enkelt, lett, men det er ikke meg, og det blir fort litt tamt og kjedelig. Det er en kjennsgjerning at en ofte må ha skarpe albuer og tydelige utsagn dersom en ønsker å skape reflekjon og debatt i saker en bryr seg om. Ofte bruker jeg virkemidler som å stille spørsmålstegn eller gjør et tappert forsøk på å framføre budskapet mitt undrende. Men holder det, lar du deg engasjere? Jeg har blant annet spisset (joda, for diplomatiske meg så var det et spisset innlegg!) en tekst hvor jeg anklager foreldrene til Lekedilla-prinsesser for å gjøre barna sine en bjørnetjeneste. Ikledd argumentasjonen fra mitt etter hvert svært så kjære folkehelseperspektiv. Det har tydeligvis hatt effekt for det har blitt overraskende populært på kort tid. Og da blir jeg jo litt redd for hva du som sitter og leser tenker om meg. "Fy så dømmende hun har blitt, da...?". 

Intrykket ditt
Det er vanskelig å finne denne balansegangen hvor en er tro mot seg selv samtidig som en forsøker å være engasjerende. Ta hensyn til de som ikke liker åpenhet samtidig som en selv foretrekker det ekte, det nære. Skriftlig kommunikasjon kan være komplisert (men det kan jammen verbal også være!). Da jeg skrev et innlegg jeg mener er humoristisk, hvor jeg later som om jeg skal i krigen for å nattavvenne babyen (Game of Thrones), vil folk som ikke kjenner meg kanskje tro at jeg er tilhenger av skrikekurer. Hvem vet hva slags andre steinalderske metoder jeg da tyr til (jeg har jo sagt at jeg er streng!)? Dette tenkte jeg ikke på før en venninne kommenterte innlegget med "det kan jo få folk til å tro". 

Betydningsfulle andre
Jeg mener vi bør bli flinkere til å ikke bry oss så fælt om hva andre tenker, med mindre dette er ekte mennesker som betyr noe for oss. Vise hensyn, ha omtanke, javisst, men ikke ta seg selv så innmari høytidelig. Live and let live. Bloggen har hjulpet meg med å ta noen skikkelige sjumilssteg så i måte. Likevel har jeg jo som blogger et ansvar. Det innså jeg da jeg fikk en e-post fra noen som lurte på hva jeg syns om noe som i mine øyne var ganske sårt og personlig og viktig. Som vedkommende ville vite min mening om. Det var første gang jeg innså at jeg, utrolig nok, er en stemme, som noen ganger betyr noe for andre. Ei lita bygdejente med samvittighet større enn Alaska kan få kalde føtter av mindre. Og bare for å ha det sagt, så bruker jeg ullsokker året rundt, jeg.

Høyre eller venstre?
Så da sitter jeg her. På en helt vanlig mandag og grubler. Skal jeg sette meg i den nedsenka racerbilen og gasse på langs autostradaen? Skal jeg holde meg til den litt smale, litt svingete landeveien? Hva om jeg følger de dype traktorsporene? Det vet jeg at guttene mine ville gjort, any given sunday. Deres eventyr pleier å føre til spennende perspektiver så det kan bli fint. Hva med det sauetråkket? Eller kanskje den gjengrodde stien - der ligger det sannsynligvis mange historier og venter på å bli hentet frem fra glemselen. Hoppe fra stein til stein i fjæra? Ta på brodder og jogge motbakkeløp på blankisen?

Hvilket skilt skal jeg følge?
Ut på tur. Det er sånn livet er. Vi forflytter oss langs en akse og vi må hele tiden ta valg. Jeg er en plass i livet generelt og bloggen spesielt hvor jeg føler at jeg må gjøre noen vurderinger (neida, ingen av oss sover på sofaen, det kan kanskje tolkes sånn, men det er ikke først og fremst han som fremdeles er mannen i mitt liv dette handler om). Når jeg kjenner på disse tankene, hvor skal veien gå? Når jeg ønsker å dele mer, mens andre foretrekker mindre, hva gjør en da? Mer bildebruk? Ta bort alle bilder? Mer generelle tekster? Mer personlig, mine tanker? Null guttelus, bare Elin?

Litt dyphet tåler du
Dette er en av de mest ærlige tekstene jeg har skrevet på lenge. Jeg tror ikke jeg er alene om å tenke disse tankene som blogger. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha en partner som ikke er udelt positiv. Jeg håper ikke jeg er alene om å tenke "nei, vær så snill, ikke slutt med blogginga, Elin". Jeg vet i hvert fall at Guro blir lei seg da - hun sendte melding i jula da jeg bare skulle ha litt pause og klagde sin bitre nød. Det gjorde meg hoppende varm og glad inni det der røde, klissete stedet som visstnok egentlig bare er en muskel som pumper blod.

Med denne kommer jeg meg godt fram på de fleste veier.

Den befriende humoren
Jeg burde sikkert lagt ved noe litt mer seriøst enn dette bildet av en traktor (det er faktisk en McCormick, mamma, en sånn som Bætti har, sitat treåringen), men det seriøse blir fort så dystert. Jeg liker humor som vaksine mot det meste her i livet. Selv om alt slettes ikke skal fjases bort, og selv om jeg egentlig ikke er så redd for å vise dere nærhet uten å krydre det med et ganske så malplassert bilde av en traktor. Selv om jeg var ganske fornøyd med den røde tråden om at dette tross alt er et kjøretøy og dermed - uten de helt store anstrengelser - kan legges til mitt forsøk på å danne et fysisk bilde av et lite veiskille. 

Betydningsfulle deg
Nå vet jeg ikke helt hva slags spørsmål jeg skal stille for å forsøke å få deg engasjert nok til å svare. Jeg setter alltid pris på at kommentarfeltet snakker til meg - det er jo litt av poenget med dette, selv om det ofte holder fint at jeg ser du har vært inne og lest. For en gangs skyld vil jeg virkelig oppfordre deg til å legge igjen et spor, en tanke, en fortelling. Bør jeg bruke et ekte skattekart, har du mer sansen for å titte på stjernene eller er du som meg vokst opp med å lese i kaffegrut? Kjenner du deg igjen, har et praktisk råd, skriver jeg for åpent og ærlig når jeg innrømmer at vi innimellom krangler? At jeg har vært sur på ungene eller viser bilder fra et hus som aldri ville nådd fram til noen katalog? Er det for mye? Eller skal jeg bare slutte å leke butikk og putte nøklene til våpenskapet inni bh-en?

Konkret
Blir det litt hummer og kanari når jeg tar opp folkehelse- og livsstilstema i en sånn informativ og lett formanende stil mens det neste dag publiseres et innlegg om manglende initiativ til å slå på lyset under tannpuss? Hva gjør at Drømmesøndag-innlegget plutselig er mest populært? Har du en ting for slanger eller lurer du fryktelig på hva det er jeg har tredd på hodet? Det er altså en buff fra Statskog med sånn snøring - sånn kan håret settes i hestehale, my cup of tea, og tres ut på toppen. Den er varm og skjuler godt dårlige hårdager. Ville bloggen blitt bedre om jeg ikke tok opp disse pass-på-helsa-di-innleggene? Jeg føler at de sliter litt med å passe inn, samtidig er det gjerne de innleggene hvor vi skravler mest sammen og det setter jeg jo veldig pris på. Da får jeg så mange gode tips til hvordan jeg kan tvinge grønnsaker i ungene eller slippe å tygge plastsmakende lefser. 

Gulrot eller pisk?
Tenkte en stund at jeg kunne legge ut et bilde av meg selv som holder ei hagle, bare sånn for å "oppfordre deg" til å svare. Ble engstelig for at innlegget plutselig skulle få topplassering sånn som det forferdelige Grinchen-innlegget har fått (hvordan kunne jeg legge ut et så fælt bilde??) så da lot jeg det heller ligge. Tenkte også på et bilde av en bunt gulrøtter for å lokke deg til å legge igjen en kommentar, men det føltes jo litt halvveis iom jeg feiget ut på det første. Så da får det bli traktoren og en skriftlig beskjed om at det sitter to svært bedende dådyrøyne her på motsatt side av skjermen din og håper du har noen tanker å komme med. Hva gjør du når du ikke helt vet hva slags retning du skal gå? Trekker lodd, sånn som ei venninne gjorde da hun ikke visste hva slags skole hun skulle starte på? (Takk og pris havnet hun sammen med meg!) Besøker spåkone? Spør hunden?

fredag 17. januar 2014

Ja, hva med mennene til mammabloggerne?

I dag leste jeg et innlegg inne hos morsomme, reflekterte og særdeles uhøytidelige Laila, som står bak bloggen Livet i Casa Didriksen. Hun har fått med seg (den langt fra nye) debatten om nettvett, eksponering og mammblogging, men i stedet for å fokusere på at ungene våre er tikkende bomber som følge av alle babybildene vi legger ut, stiller hun rett og slett spørsmålet: Hva med mennene til mammabloggerne? Hvordan blir de skadet av vår blogging? Havner også de på venteværelset til psykologer rundt om i landet? Kommer det til å herje en bølge av "post-utsatt-for-mammablogging-traumatisk-stresslidelse"?

Jeg humret gjennom store deler av innlegget. Smilte da hun begynte å bruke eksempler, og lo så jeg ristet da jeg leste avsnittet om "Mannen til Tre Tette". Om dere vil vite en hemmelighet om nettopp min bedre halvdel, kan dere lese i kommentarfeltet etter innlegget hennes, som forøvrig er krydret med kommentarer fra andre herlige mamma- og pappabloggere (la oss ikke glemme dem!). 

Dere som har fulgt bloggen en stund husker sikkert at jeg skrev innlegget som het Blottlegger mammabloggere familien? Der blir dere jo faktisk også litt bedre kjent med HMs holdninger til blogginga mi. Han har vært skeptisk fra dag 1 og setter ikke videre pris på at jeg eksponerer både ham og barna. Skjønt, han syns i grunn jeg gjør gode vurderinger og ligger ikke lenger våken om natta i engstelse for hva denne bloggen kan ha å si for framtida vår. Nå er det i grunn bare redsel for at garasjen kommer til å rase sammen som gjelder, angivelig overhodet ikke ("hvordan kan du tro noe sånt om meg, Elin?") fordi undertegnede er med og snekrer på den. Nuvel. 

Nå skal jeg ikke komme med en lengre tale om at mennene bak mammablogger ikke kan sammenlignes med barna, det sier seg selv. De er voksne mennesker i stand til å innhente og forstå den informasjonen som legges ut om dem. Likevel fikk Lailas innlegg meg til å tenke. For i debatten er det mammaene som får tyn. Det er mødrene som kritiseres for sine mangelfulle sperrer. Fordi det er mammabloggerne som angivelig publiserer ukritisk. 

Vel, ja. Jeg har sett noen tilfeller hvor jeg personlig mener noen har vist manglende nettvett, jeg har tenkt "auda". Men, akkurat som Pia, må jeg innrømme at også jeg da har tenkt at blogginga neppe er det største problemet for den familien. Den viktigste jobben gjør jeg jo utenom blogginga, det er da jeg skal gjøre ungene mine i stand til å møte så mange utfordringer i livet som jeg bare kan. 

Likevel, vi skal tenke oss om når vi velger å offentliggjøre små individer som ikke har noen slags mulighet til å ivareta egne hensyn. Det er mitt ansvar som mammablogger å forsøke så godt jeg bare kan å gjøre gode vurderinger når det kommer til hva jeg legger ut, enten det handler om barna eller mannen. Jeg er tidvis ambivalent til hele greia, først og fremst fordi jeg ikke kan vite med sikkerhet hva dette vil kunne ha å si i framtida, og det kan være en vaskelig balansegang. Men så kommer poenget mitt med hele dette innlegget. Dette er også fedrenes ansvar! 

Ved flere anledninger har jeg bedt andre voksne fjerne bilder de har lagt ut av ungene våre blant annet på facebook. Det er mitt ansvar. Fordi jeg er mamma. Som pappa er ansvaret nøyaktig det samme. Fedrene til unger som eksponeres på en blogg har også ansvar for å forhindre nettuvett! Ja, det er den som publiserer som sitter med det juridiske ansvaret, men jeg mener at foreldrene - både mammaen og pappaen - har ansvar for å ivareta barnas beste på nett. Da er det også pappaens ansvar når mor publiserer noe på en blogg. Jeg ville aldri stått på sidelinjen og godtatt at mine barns far la ut informasjon og bilder om mine unger som var på feil side av den grensa jeg har en viss formening om at jeg har tegnet opp. 

Så klart er det bloggerens ansvar. Først og fremst. Men det er også den andres ansvar. På blogg, facebook, instagram eller andre sosiale medier. Er du ikke enig? HM ville gått gjennom ild og vann for å sikre at hans unger blir ivaretatt (skulle helst bare mangle, det med ilden altså, det står jo tross alt Røykdykkerleder på den snasne uniformen hans - og der fikk du enda en pekepinn på hvem Mannen til Tre Tette egentlig er, sånn bortsett fra "Handyman og jaktguru" som herlige Laila beskriver ham som). 

For er det noe jeg med hånden på hjertet kan si om mannen bak denne bloggen, helt uavhengig av hvor eitrende forarget eller avsindig forelsket jeg er i ham, så er det at han er en dedikert pappa. Ungene kommer først og han er veldig bevisst sitt foreldreansvar, minst like mye som jeg forsøker å være det. Og det skulle i hvert fall bare mangle.

Mannen og pappaen. Her i en heller laidback positur.
(Bildet er hentet fra et innlegg som dere kan besøke her)

I media virker det som om det bare er den feminine delen av befolkningen som er skyldig i nettuvett. Er det virkelig bare mødre som publiserer ukritisk på sosiale medier, eller har du også sett fedre i løst svev? Tror dere pappaer bak mammabloggere har noe de skulle sagt, er de sitt ansvar bevisst eller har de sunket ned i godstolen med avisen mobilen som skjold?

Og, la meg legge til; jeg vil veldig gjerne vite mer om mennene bak bloggene! Så den oppfordringen fra Laila syns jeg dere skal etterleve. Godt forslag. Jeg mener, hun er jo tross alt lege, så hun vet jo hva hun snakker om. 

lørdag 11. januar 2014

Fra jenteklær på Lekedilla til så mye mer

Kler du opp jentungen din som bedårende prinsesse før du sender henne i barnebursdag? Tror du dette kan være hemmende i leken?

Som dere fikk et innblikk i tidligere i dag har vi feiret bursdag. Seksåringssøskenbarnet ble feiret med masse latter på Lekedilla, et lekeanlegg med bursdagsrom i andre etasje. Der kan du leie Sjørøverrommet, Fotballrommet, Discorommet eller det rosa Prinsesserommet, for så å utfolde seg med høy puls i første etasje. Jeg digger Lekedilla. Med unntak av maten de selger der (men hey, gatekjøkkenmat er jo fantastisk energikilde til våre små atleter, eller hva?), er jeg kjempefan. Okei, så murrer jeg litt over rominndelingene også, men det skjønte du sikkert helt av deg selv. 

I går feiret vi familiens kommende seksåring. Det er så stas å være tante til en så reflektert og omtenksom gutt! Jeg husker fortsatt den fantastiske følelsen av å holde ham i hendene mine for aller første gang. Det var magisk. Dagen i går var også veldig fin. Alle ungene, fra bursdagsgutten til hans minste søskenbarn på fem måneder, koste seg sammen i flere timer. Fri fysisk utfoldelse, rutsjebaner, klatring, ballbinger, trange løpeganger, plexiglassplater alt for høyt oppe som mammaen er minst like skeptisk som guttene til å gå på… Veldig gøy. Jeg var svett lenge før toåringen. 

Aktive foreldre
Vi har vært der flere ganger før. Hver eneste gang blir jeg oppgitt over at de aller fleste foreldre sitter i kafeen med nesen ned i mobiltelefonene sine. Hvorfor ønsker de ikke bruke denne flotte muligheten til å leke med ungene sine? Gratis trening og unger som er supermottakelige for positive opplevelser med mor eller far. Det skal sies, jeg har passert en far eller to som har løpt der inne med ungen sin. Eller ei mor som har smøget seg mellom skumgummiklossene. Men vi er helt klart i mindretall. De fleste holder seg på trygg avstand fra lekeapparatene. Så mye moro (og fantastisk helseinvestering) de går glipp av!

Denne bursdagsfeiringa ga meg likevel noe annet å tenke på. Selv om jeg nevner de late foreldrene i håp om at noen skal motta beskjeden, kanskje tenke litt over de gratis mulighetene for trening som lek med ungene gir. For det som virkelig festet seg denne dagen, det som ble samtaleemnet på sengekanten og som jeg nå ønsker at du også skal reflektere over, var alle de rosa modellene som løp rundt på anlegget. Arvingen sa det veldig treffende. "Mamma, nå har alle prinsessene kommet ned!" Jeg måtte smile av treåringens observasjoner. Det føltes jo som om området plutselig hadde endret seg til et hvinende Prinsesseland. 

Kjoler til besvær
Jenter i fire-femårsalderen, kledd opp i de nydeligste kjoler. Volangskjørt, hårspenner og krøllete, langt hår som heller tvilsomt hadde et naturlig opphav. Jeg skjønner at man ønsker å pynte ungene sine til bursdagsfeiring. For all del. Jeg er ikke motstander av å dolle seg litt opp, enten det er gutter eller jenter. Jeg skjønner at det antakeligvis vil kunne føre til noen vanskelige tanker hos den jenta som eventuelt ikke stiller i rosa drømmekjole. Men på Lekedilla? Hvor det er lagt opp til klatring og hopping og kryping og rutsjing. Mannen hadde et godt poeng i går. "Det blir jo litt som å sende dem i gymsalen med kjole på". 

Hvorfor syns foreldre dette er smart? Forskning viser at stillesitting er et økende problem, også i Norge. Det fins mange små unger som ikke tilfredsstiller de nasjonale anbefalingene om 60 minutter fysisk aktivitet hver dag. Det er skremmende! Når man får en så flott mulighet til å la ungen leke fram naturlige krøller i nakken, hvorfor i all verden velger man å kle jentene i klær som hemmer denne leken, denne muligheten? Gutter i dressbukse og vest er forsåvidt ikke særlig bedre, bare så det er sagt, men jeg så betenkelig få av dem. 

Disneys fantastiske rollemodeller. 
Dette er ambisjonene, jenter!

Et større perspektiv
Nettopp dette hjertesukket skulle innlegget mitt handle om. Til jeg fikk et tips av mariaschy på instagram (link til blogg her) om å lese en kronikk av Lisa Bloom hos Huffington Post. Takk Maria! På nettsiden skriver hun en tankevekkende oppfordring til oss om hvordan vi skal snakke til unge jenter. Jeg anbefaler dere alle sammen å lese teksten. Dette var riktignok ikke nye tanker for meg, men det er alltid godt med en bekreftelse på egen praksis. Det var godt å vite at jeg selv hadde gitt tilbakemeldinger til tre små jenter nettopp på Lekedilla, som overhodet ikke handlet om deres utseende. 

Den ene, som riktignok var kledd i en blå, ganske funksjonell kjole til lek, roste jeg opp i skyene for de gode klatreegenskapene hennes. Den andre jenta, som dere fikk møte så vidt i forrige tøyseinnlegg, skrøt jeg av når hun hoppet fra planken og ned i alle plastballene. Før jeg var ferdig med min motivassjonsstrøm stupte jenta salto. Det var vi begge stolte av. Den tredje jenta ble tilgodesett med et lite "godt jobba" da hun svingte seg som en apekatt. De store øynene gjorde meg likevel trygg på at beskjeden kom fram. 

Likestilt?
Vi liker å tro at gutter og jenter er svært likestilte i Norge. At vi gir dem de samme mulighetene. Da er det betenkelig å bli gjort oppmerksom på at gutter skylder på miljøet ved dårlige prestasjoner, mens jenter tar ansvar for dette selv. Ved gode prestasjoner er dette i guttenes verden fordi de har vært flinke, mens jenter sier til seg selv at de har vært heldige. Er dette greit? Ser du dette i søskenflokken din, blant elevene, på jobb?

Det er noe i det. For du kjenner deg igjen, ikke sant? Både i dette med prestasjoner, men også når det kommer til framtoning. Jenter får oppmerksomhet for sitt utseende, mens gutter i større grad møtes med oppmerksomhet mot det han holder på med. Er det greit at storesøster skal læres at hun anerkjennes for de blanke, fine skoene, og ikke sin hjerne, sine prestasjoner? Mens lillebror møter anerkjennelse for den fine duplo-kreasjonen sin? Du kommer til å lese artikkelen til Lisa Bloom nå, ikke sant? Kanskje du etterpå kan overraske ei lita jente med å skryte av det hun gjør, og ikke måten hun ser ut på. Oppfordre henne til å bruke hodet sitt til noe annet enn å støtte skjønnhetsindustrien. Gi henne virkelige ambisjoner. Det er kanskje noe for oss større jenter, også? 

onsdag 8. januar 2014

Det er ikke dere. Det er meg.

Nei, veit dåkk ka, no må dåkk je dåkk! Ka i all værdn e da så går `a dåkk i dag, dåkk e jo heljt vælbesætt!?

Jeg har vært så og si alene med guttene i dag for mannen har sovet ut etter nattevakt og vært borte for å hente material til garasjen. Brødrene har kranglet for alt og ingen ting, hylt og vrælt i trestemt kor og jeg kjenner at jeg er skikkelig lei av dem i dag. Det er lenge siden leggetiden har vært så kjærkommen, jeg kunne sikkert lagt dem en time før vanlig sengetid hadde det ikke vært for at sånt noe er for risikosport å regne med tanke på morgendagen. Jeg synker ned i sofaen og oppdaterer meg på Fronter. Da innser jeg det. Hvorfor de har vært så umulige. 

Jeg skulle vært på skolen i dag, men mannen har jobbperiode han ikke kommer fra. Jeg har gått rundt i hele dag og ønsket meg et annet sted. Guttene har vært tilgodesett med ei mamma som slett ikke ville være sammen med dem i dag. Som ville takket ja til barnehageplass på flekken. Jeg har gått rundt og syntes fryktelig synd på meg selv som har vært nødt til å være hjemme i dette dritthuset og tatt meg av disse ufordragelige ungene. Er det rart de har respondert med å være sure, med ei så misfornøyd mamma? Jeg har ikke sunget en eneste sang, ikke lest ei eneste bok, ikke tatt i en eneste leke med mindre jeg skulle rydde den vekk. Det var ikke dere. Det var meg. 

I morgen har mannen dagvakt. Det vil si at han er borte 13 timer til ende. Jeg skulle egentlig sittet sammen med resten av klassen og lært om hvordan man setter sammen sunn mat. I stedet må jeg være hjemme med guttene mine. Det er sånn det er. Jeg får ikke gjort noe med det. Ikke søren om min innstilling skal få ødelegge morgendagen også. Her er det bare å ta seg selv i nakken og være sitt ansvar bevisst. Kanskje jeg skal driste meg ut på tur med dem alene. Det kunne vært en fin kompensasjon, og en fin utfordring for meg. Vi får se, jeg må vurdere søvnbehovet til Mini på formiddagen. Det virker som han venter tenner og sover urolig om natta. Uansett har jeg bestemt meg for å være fornøyd med det jeg faktisk får lov til å gjøre, jeg er heldig og det er mange som sikkert gjerne ville fått lov til å være hjemme med ungene sine en helt vanlig torsdag.

Er det ikke bare å ta dem med, da?

Tre gutter under fire år? Jo, det hadde sikkert blitt superpopulært. Huff, nei. Så vondt vil jeg hverken meg selv, ungene eller mine stakkars medstudenter. For ikke å snakke om foreleseren. It is what it is. Men jeg skal ha hodet på plass til i morgen, det lover jeg, gutter. Selv om det er irriterende å ikke få treffe Terese, Anne Kathrine og Mari som bor så langt borte. På freddan, kanskje? 

søndag 1. desember 2013

Drømmesøndag

Denne fantastiske dagen begynte egentlig allerede i gårkveld. Mannen kom inn etter å ha hjulpet nabofruen med å finne fram ei sag (hun skulle ut og stjele juletre) og jeg stusset jo litt på at hun hadde gjort dette, og ikke mannen hennes (selv om den godeste fruen er skikkelig handy og alt det der). Det viste seg at han var borte i helga, og da så jo jeg mitt snitt til å kapre henne. Så jeg sendte kjapt en sms:

"Jeg drikker rødvin. Når du er ferdig med den treplyndringa må du gjerne stikke innom og få varmen i deg.." Det tok ikke lang tid før ei melding tikket inn. "Kommer lett!" Whoop whoop, tenkte jeg, og svarte tilfreds "Supert - hadde egentlig tenkt meg ut å jogge etter dette halve glasset, så takk!" Så kom hun ramlende inn døra og lagde sen middag til oss mens vi hang opp adventsstjerna (mannen får av naturlige årsaker ikke tillatelse til å stå alene i stigen lenger), og så ble vi sittende rundt spisebordet resten av kvelden. Jeg digger naboene våre, altså. Særlig når hun kommer over og drikker litt vin med meg. 

Så da stod mannen opp dagen etter, mens jeg fikk sove litt ekstra. Derav den fine starten. Jeg ble vekket litt før åtte av to små nisser som kom sprettende med hver sin røde lue opp i senga, for nå var det rett og slett umulig å vente lenger med å åpne kalenderpose nummer 1, måtte vite. Imponert over at de hadde ventet tuslet jeg opp, først stor oppstandelse, og så litt skuffelse, da Arvingen skjønte at det bare var en lapp som lå oppi. What, ingen gave?

Inni lå et bilde av en slange. Det skjønte til og med toåringen, til tross for at det var jeg som hadde tegnet den. For vi skulle på slangeutstilling! De tropiske slangene har vært her i Bodø hele høsten, og jeg sa det allerede første helga; vi kommer ikke til å komme oss dit før siste dag. Ti poeng til meg. Men vi dro, og vi koste oss, og vi ble så begeistret at vi oppgraderte til årskort på flymuseumet. Lettlurt, tenker du sikkert, men vent og se, vi skal dra tilbake. Nordmenn liker jo å få valuta for pengene.  

Trekløveret studerte de tropiske slangene nøye. Denne strakte seg utrolig høyt, rett opp, og det var skikkelig imponerende. Etter hvert var det på tide å stå i kø, guttene ble litt utålmodige, men ikke verre enn at litt dansing avledet dem. Med ungene ankomst har jeg blitt usedvanlig lite flau over å dra noen shakemooves flere steder enn dansegulvet etter klokka 23. Tør ikke tenke på hva den godeste Adil ville sagt etterpå, men hey, så lenge det funker..? 

Se på oss da!

Her foreslår slangedama for guttene at de kunne stryke med bare en finger, om de hadde lyst. Sjekk hva som skjer bak min rygg. Sjefen er klar; en finger, det kan jeg gjøre! Slangen snodde seg rundt magen min igjen og igjen og igjen, og det var så sprøtt å kjenne hvordan den buktet seg langs armene og kveilet seg rundt midjen. Den var tørr og glatt på samme tid,- jeg har holdt en levende slange!

Tøff toåring.

Godt å kunne holde seg litt fast i mamma. Arvingen står visst og tenker hardt på den der ene fingeren, men han kom og strøk, han også. Det var synd det var sånn kø for jeg skulle gjerne holdt den litt til. Tror nok Arvingen ville gjort det også, hadde det ikke vært for at vi ble litt pushet på (og jeg bare, hæ, kø sier du?). Motvillig (ja, meg, ikke slangen, den hadde neppe båndet så mye som jeg skulle ha det til) fikk den californiske kongesnoken vandre videre til mannen, som har betydelig større hender enn meg, for der hvilte den ganske godt. Hun dama sa den ble roligere jo større flate den hadde å ligge mot. Og så spiser den mus! Jeg måtte spørre. 

Som dere ser er både Arvingen og Sjefen nylig oppskrapte. Det har de vært siden jeg ymtet frampå om å knipse bilder til julekortet…

Jeg stod litt ekstra lenge og leste om Gidsken Jakobsens bragder. Må innrømme at jeg blir inspirert av kvinner som har gått egne veier, turt det få andre drømte om. Slike damer liker vi!

En diger bygning full av fly og andre kule saker, og denne! Guttene syns den var så stilig, og Mini slengte seg ut av pappaens favntak for å prøve å fange fiskene som svømte forbi. Morsomt for oss voksne også. "Nei, Nemo, vent, stoooopppp, Nemo, nei, hihihi, Nemo vent, da!"

Skal du til Bodø i nærmeste framtid er dette et veldig fint stoppested. Norsk luftfartsmuseum ligger i gangavstand fra flyplassen, og vi storkoste oss der inne. Både treåring, toåring, timånedersbaby (kan noen fryse tida, bare litt?!) og foreldre. Nå er guttene våre rimelig lette å glede, og det hjalp veldig at det var fly å sitte i, lov å ta på enkelte saker, lange broer å løpe på. Vi var der inne i nesten to timer, og dro da vi merket at de begynte å miste fokus sluttet å høre på hva vi sa. 

Før vi vendte nesen hjem kjørte vi nedom sentrum, for det lå en ubåt ved kaia. Pappaen kunne svært overbevisende fortelle at det var storebroren til Duppe, så det har Arvingen gått og fortalt en halv ridehall i dag. Ja, for den fantastiske dagen sluttet ikke før vi hadde vært med på rideklubbens juleavslutning. Der hadde de oppvisning, blant annet i kjøring med vogn. Det gikk sykt fort! Noe annet som gikk fort, var da Sjefen løp bort til porten og slo av lyset i hele hallen… Plutselig var det stummende mørkt, og toåringen begynte å gråte av dårlig samvittighet etter at mannen med mikrofon annonserte hva som hadde hendt. Jeg måtte trøste og bære, men han var nok ganske sikker på at mannen med den mørke stemmen hadde blitt ordentlig sint. Det gikk jo bra, selv om det tok nesten ti minutter før lyset kom på igjen. Pytt sann. Jeg mener, folk som har kommet for å se uberegnelige hester opptre må da vel være forberedt på litt venting?

Sånn går det når du inviterer trøbbeltrioen til å delta på juleavslutning, kjære nabo…! 

Huset er sedvanlig rotete, vi mangler brød i fryseren og jeg har ikke gjort annet enn å skule bort på pensum etter at ungene la seg. Men vi har adventsstjerne i vinduet og lilla servietter på spisebordet. Så jeg er fornøyd, jeg. Har du hatt en fin start på advent?