tirsdag 22. oktober 2013

Kunne aldri klart det?

Vi har alle tre ungene hjemme, ingen barnehageplass. Det er en treåring, en toåring og en på snart ni måneder som krever oss konstant. Brødre som krangler, mat oppetter veggene, bleier som skal skiftes, ytterklær som dras med i ulik retning av tre utålmodige unger som vil ut. Tidvis kaos fra fem-seks om morgenen til sju om kvelden. Mange møter denne hverdagen vår med å si "det der kunne jeg aldri klart". For de syns det er mer enn krevende nok med en eller to små unger som er sure og utålmodige før de skal i barnehagen, og som er sure og utålmodige et par timer før leggetid.

Flere sier til meg at de er så imponert over at vi får dette til. At vi er hjemme med dem hele tiden, at vi er foreldre døgnet rundt, uten å miste forstanden (den siste biten der kan sikkert diskuteres..), at vi holder ut. For mange ser på dette som en umulig oppgave. Vet med seg selv at de ville blitt særdeles uharmoniske foreldre, sinte og oppfarende, frustrerte og utålmodige, sure, grinete, oppgitte. Dersom de var nødt til å være hjemme.

Hæ, hva mener du? En ropende unge innsmurt i gjørme fra topp til tå, samtidig som storebror vil videre opp i lia og lillebror vil ha pupp, må da vel være en hver foreldres drøm? 

Jeg skjønner at dette tidvise galehuset vårt virker avskrekkende. Å være fulltidsmamma til tre små gutter er den mest krevende jobben jeg noensinne har hatt, og det hender jeg får lyst til å skrike ut med fulle lungers kraft all den følelsen av mislykkethet morsrollen klarer å hente fram i meg. Heldigvis hører dette til sjeldenhetene, og for det aller meste er hverdagene våre faktisk ganske fine. Til tross for at vi har dem hjemme hele tiden. Eller kanskje nettopp fordi?

Det gir en egen ro å være "bare hjemme". Å ikke måtte rekke noe, stresse et sted. Vi har masse tid og fleksibilitet til å gjøre det vi vil, det som trengs. Dessuten er vi to foreldre som deler på ansvaret. Jeg trodde lenge dette var nøkkelen til vår suksess, og det har unektelig mange fordeler, men etter å ha vært mye alene med dem over lengre tid heller jeg mer mot å tenke at det handler aller mest om innstilling. I alle fall nå som Mini har blitt så stor og selvstendig (alt er relativt!). Når jeg er alene vet jeg dessuten at alt ansvaret er mitt, så vi slipper potensielle friksjoner mellom de voksne som følge av uinnfridde forventninger (jeg kan like godt være den som ikke innfrir som mannen, altså).

Når jeg er alene med dem er den største utfordringen søvn. Får jeg ikke tilstrekkelig søvn, er det en skikkelig prøvelse å være alene med tre små unger. Samtidig er det vel ikke enkelt å gå på jobb heller, uten å være uthvilt. Når jeg er alene med guttene handler det først og fremst om mitt hode, min måte å tenke på, min måte å møte dem på. Med aleneansvar vet jeg at alt annet må ligge. Jeg får ikke lest pensum uansett. Jeg må pent slippe alle "skulle helst ha.." fra tankene. Så lenge jeg makter å legge til side alt som forstyrrer, så lenge jeg klarer å fokusere bare på ungene, være mentalt tilstede med dem, så lenge jeg er innstilt på denne tilstedeværelsen er mye av grunnlaget for fine dager lagt.

I tillegg tror jeg det handler om vane. Vi er vant til å ha dem her, hele tiden. Vi har så godt som aldri hatt barnevakt, men jeg husker da de to eldste dro på skrikefri ferie sammen med pappaen mens Mini var nyfødt. Jeg savnet dem da de var borte, men da de plutselig stod på døra og veltet inn i huset med alt sitt leven, valgte jeg faktisk å ta meg en trilletur med Mini for å få litt fred allerede samme ettermiddag. To døgn uten dem, og jeg hadde blitt vant til ro. Sånn er det kanskje også med småbarnsforeldre som får "avlastning" ved hjelp av barnehageplass, eller pause fra terroren mens de er på jobb?

Jeg øver meg på å slutte å si "det hadde jeg aldri fått til" for jeg erfarer til stadighet at jeg klarer det jeg må. Jeg tenker for eksempel på tvillingforeldre med ærefrykt. Hva de makter! Samtidig vet jeg jo at det meste går seg til, de fleste tilpasser seg utfordringer etter hvert som de dukker opp. Jeg tror nemlig mange av de som møter oss med "det hadde jeg aldri fått til" ville klart oppgaven minst like fint som oss. Om de ville, om de måtte.

Så har vi jo naturligvis gjort oss noen erfaringer underveis. Vi lærer og blir bedre i den jobben vi utfører, vi også. For eksempel har vi rutiner. Står opp til faste tider mandag som lørdag. I seng til samme tid hver eneste dag uansett om vi er hjemme eller borte. Mat til tilnærmet samme tid, maksimum tre timer mellom hvert måltid. Mamma blir minst like sur som ungene om det tar for lang tid før maten står på bordet. Vi jobber med å ha gode planer for uka og dagen, og merker at variasjon i forhold til aktiviteter skaper blide unger.

Rutiner og masse utetid er gull. Hvem kan være sur i slike omgivelser? 

Vi er mye ute. Dette er en viktig verdi i seg selv, men det er også tvingende nødvendig. Går vi oppå hverandre innomhus over for lang tid blir vi grinete og rastløse alle som en, og løsningen på det meste ligger og venter på oss i frisk luft. Ungene er så godt som aldri sure når vi er ute og de får frihet og rom for selvstendighet. Likevel blir det jo unektelig mye innetid, også her. Den største begrensningen handler om tre unger med ulike behov, særlig knyttet til søvn på dagen. Dessuten skal det lages mat hver eneste dag, og det må ryddes opp etterpå.

Jeg fikk en kommentar her inne om at å rydde med små unger hjemme er som å skufle snø mens det laver ned, og dette kan jeg skrive under på. Duken kunne jeg sikkert lagt på plass femti ganger i løpet av en dag, jeg overdriver ikke. Skal du være hjemme med små unger tror jeg du gjør deg selv en kjempetjeneste ved å senke skuldrene i forhold til hva slags krav du stiller til huslig standard, innse at de er barn som leker, roter, utforsker. I bakeskuff eller skittentøyskurv like mye som i lekekassen. Sånn er det bare.

Noen ganger har jeg faktisk latt dem holde på i kjøkkenskuffa, fordi de leker så fint, fordi det lar meg lage middagen litt mer effektivt enn til vanlig. I tillegg har vi ei egen hylle med formingsaktiviteter lett tilgjengelig, ting de kan holde på med i løpet av dagen, gjerne ved spisebordet parallelt med middagslaginga. Den store redningen for oss særlig på ettermiddagen er loftstua hvor ungene har alle lekene sine. Dit kan vi evakuere når noen av oss ønsker det. Skal du være hjemme med ungene ville jeg vurdert et soverom på deling og et rom til lek dersom dette er praktisk mulig. På loftstua bytter vi på hva slags leker som står framme. Har duploen vært fraværende noen uker kan de holde på med den på timesvis når det dras fram igjen. Har togbanen vært framme for lenge sitter de fem minutter etter at den er bygd, og så stikker de videre.

Pause for ungene, og mor i huset..

Vi er noe så kjedelig og lite moderne som konsekvente. Én unge som raser avgårde og nekter å høre etter skulle jeg sikkert taklet, tre av samme sorten ville vært katastrofe. Er de ferdige med lekedeigen skal den ryddes opp ellers går den i søpla. Vi er ikke redde for å si nei. Pappa kan drikke o`boy uten at ungene automatisk skal få det samme. Det er rom for forhandling for dette er viktig å øve på, og det er fint å kjenne at man har autonomi også som toåring, men det er vi som er voksne, vi bestemmer. Naturligvis har også denne familien unger som trasser og nekter og surmuler og gråter verdens største krokodilletårer, men det er da normalt, er det ikke?

Dessuten er ungene vant til denne tilværelsen med å være hjemme. De lengter ikke tilbake til barnehage eller lekekamerater etter noen dager. De har hverandre og oss, og det er de fornøyde med, for de vet jo ikke bedre. Jeg merker at Arvingen kjeder seg lettere dersom vi for eksempel har vært noen dager i hjembygda mi og lekt med de jevnaldrende søskenbarna. Vi har også erfart at tv-tid passiviserer ungene, særlig eldstemann. På kort sikt kan det sikkert virke frigjørende å sette på en film som barnevakt, og for all del - det har blitt gjort og gjøres innimellom her også, men Arvingen blir også vanskeligere å nå inn til og litt mindre omsorgsfull overfor brødrene ved for mye passivitet.

Det samme gjelder oss selv. Vi forsøker å begrense tid på data eller mobiltelefon sammen med ungene, for de reagerer negativt med en gang, vet at vi blir mindre tilgjengelige med en gang. Å gjøre husarbeid med dem til stede, eller aller helst sammen med dem, har ikke samme effekt. Å være tilstede og tilgjengelig er utrolig slitsomt gjennom en hel dag, men det er nødvendig. Det vil ikke si at vi står på pinne for dem til en hver tid, men vi forsøker å finne en balanse som fungerer for alle sammen.

Nå skal jeg slett ikke glorifisere hjemmetilværelsen med tre små unger, selv om jeg ofte opplever øyeblikk som får meg til å le, men for min egen del syns jeg faktisk det er enklere å være hjemme med tre enn da vi bare hadde Arvingen. For de leker sammen, brødrene, de aktiviserer hverandre og de utvikler en fin dynamikk seg i mellom. At de har hverandre gjør det enklere å få tid og samvittighet til å gjøre andre sysler som klesvask og sengeskift. Jeg liker å leke sammen med ungene, for all del, men jeg liker ikke å leke sammen med dem hver eneste time gjennom hele dagen. Det tror jeg ærlig talt ikke er særlig sunt for barna, heller.

Og før dere syns jeg begynner å høres ut som en selvskrytende bedreviter og får mest lyst til å evakuere fra denne bloggen, kan vi jo kalle den siste delen erfaringsutveksling, så slipper jeg kanskje lettere unna. 

Telefonen som kan speilvende motivet er ganske morsom når vi forsøker å ta familieportrett..

Flere steder hører jeg at hjemmetilværelsen virker for utfordrende all den tid den krever mer pedagogisk tilrettelegging enn en stakkars mamma eller pappa føler seg kvalifisert til å gjennomføre. Men hvem sier at vi må være så pedagogisk korrekte til en hver tid? Har vi ikke først og fremst blitt tildelt rollen som foreldre, ikke barnehagepersonell? Innebærer ikke denne rollen å heve stemmen, si nei, bli irriterte Skulle jeg gått hjemme og vært i tråd med en årsplan, et rammeverk og korrekthet til en hver tid, ville jeg sannsynligvis blitt sprø.

Kanskje det er ambisjonene som må nedjusteres når en tenker at en aldri ville fått til å være hjemme med ungene. Om jeg skal være ærlig merker jeg jo hos meg selv at jeg har forventninger om å finne på noe for ungene til en hver tid, tilrettelegge og skape stimulerende, utviklende dager for dem. Til tross for at jeg egentlig er ganske trygg på at den jobben jeg gjør er mer enn bra nok, akkurat som den er. For de krever jo i grunn ikke så mye, disse små, og selv om jeg absolutt tror variasjon i aktiviteter er et stikkord for en fin hverdag, så tenker jeg også at slike ambisjoner kan virke mot sin hensikt, skape enda flere arenaer for opplevelse av utilstrekkelighet. Jeg tror de aller fleste av oss er kapable til å takle en tilværelse som hjemmeværende. Så er det jo naturligvis ikke alle som har lyst, og det er jo en helt annen sak.

33 kommentarer:

  1. Vi har mange like erfaringer og tanker om dette. Ungene våre har hatt tilgang til barnehageplass rett rundt hjørnet fra ca toårsalder, men har alltid vært mye mer hjemme enn i barnehagen, og korte dager når de har vært der. Så vi har vært mye hjemme med tre tette unger vi også. Og det er jeg sååååå glad for at vi var. Det gir som du skriver, mye mer ro i livet enn å få alle ut og av gårde og hjem igjen hver eneste dag. (Jeg tror folk fortrenger hvor mye tid og krefter de bruker på pakking og påklednign og henting og levering for å få de barna avgårde. ) Ungene våre er vant til å være sammen, vant til å leke, vant til å være ute og vant til å være kreative og finne på ting selv. Det er noe de tar med seg videre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant, en av grunnene til at vi etter hvert valgte bort barnehageplass var nettopp at "vinninga gikk opp i spinninga" all den tid det var et såpass krevende prosjekt å skulle levere liten gutt i barnehagen samtidig med passe liten baby.. :) Jeg er utrolig takknemlig for hverdagen vår, og syns det er rørende å se disse brødrene vokse sammen. Det er absolutt friksjon tilstede i forholdene deres også, men mest av det gode, heldigvis.

      Slett
  2. For et bra innlegg! Men du? Seriøst? Virkelig?? Duk på bordet??? Her har vi ikke sett en duk på sju år og jeg har ingen planer om å ta den frem.. Til svigermors fortvilelse da hun elsker lange duker og ikke mener et hjem er et hjem uten..

    Men beklager at jeg henger meg opp i duken.. Som sagt, et flott innlegg og jeg kjenner jeg er bittelitt misunnelig på din hverdag. Samtidig som jeg tenker at det ikke ville fungert om jeg nå tok et år eller to hjemme, for som du sier så blir unger "avhengig " av venner og slikt og jeg vet om et par som ville savnet barnehagen sårt. Vi merker at om vi tar for lange ferier på sommeren har vi sure unger siste uka som bare venter på å få dele alle opplevelsene sine med vennene sine..

    SvarSlett
    Svar
    1. Duk, ja, det handler mest om latskap/vane. Det er den samme som har ligget der siden Sjefen kom til en varm augustdag.. :p Ungene bruker den når de bygger hytte og jeg tror det ville blitt opptøyer om jeg fjernet den.

      Og du, takk for fine ord. Det setter jeg veldig pris på! Venner er kjempeviktig for unger, og bare så det er sagt så er jeg bittelitt misunnelig på din spennende hverdag innimellom også :)

      Slett
  3. Hei og takk for kommentar! Så fantastisk med tre friske barn, en gave!! Gjør det som dere mener er best, jeg beundrer deg, og tror som du sier at man blir vant med lyder/stillhet. Ønsker deg en rolig natt og en flott o sag med dine! Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg er overbevist om at det handler mye om vane også. Takk for ønske om rolig natt, du, etter tre på rappen med "gi-meg-styrke-og-tre-bøtter-kaffe" hadde litt kvalitetssøvn vært fint ;)

      Slett
  4. Du skriver jo så bra, enig med deg !! Barna deres er heldige som får være hjemme og som har så flinke foreldre !Vi har storebror 50 % i barnehage da jeg har en deltids stilling og far fulltid jobb, han begynte ikke før han ble 2 år! og det er vi glade for, vi gjør det samme med lillebror!Tiden som er nå er mest dyrbar!!jeg og min samboer har mange meninger om hvorfor dette er best for oss, og får våre barn!Jeg får spørsmål titt og ofte om storebror ikke snart skal gå 100 % i bhg..osv osv..jeg trives så godt hjemme med barna..jeg kjenner på stresset med og rekke bhg enkelte dager enda bhg er 200 meter unna oss. jeg er glad for at sønnen min slipper en 8 timers dag i bhg 5 dager iuka !!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk skal du ha! :) Ja, er det ikke litt betenkelig at vi blir oppfordret til å skaffe 100%-plass så tidlig..? Jeg syns det høres ut som ei fin løsning, og det viktigste må jo være at dere som familie er fornøyde? :)

      Slett
  5. Hei!
    Jeg synes du skal sende dette blogginnlegget til avisen!! Jeg er SÅ enig i det dere skriver og jeg er sikker på at du gir barna deres den aller beste starten!! Jeg skulle ønske vi kunne tørre å pirke borte noen av grunnene til atferdsvansker, utbrenthet, stress mm...både hos små og store. Klart vi klarer å oppdra barna våre og gjøre de til sosiale vesner uten barnehage...!! Du kommer aldri til å angre på valget ditt! Her har barna begynt i bhg da de var 4, 2 og 2, men de har aldri gått full tid. Jeg har jobbet deltid og hatt de mye hjemme også etter bhg-start, og mannen min flexer mye. Jeg er Så glad for det, for disse årene har gått så utrolig fort. Når de begynner på skolen "må" de jo ut tidlig hver morgen, så nyt disse årene med verdens beste samvittighet!!
    Klemmer♥

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for nydelig tilbakemelding, Guttemamma! :) Jeg tror heller ikke jeg kommer til å angre på dette valget, det føles veldig riktig for oss i alle fall. Det er så luksus med denne friheten, fleksibiliteten og ikke minst all tiden vi har sammen. Mange foreldre snakker gjerne om at ungene har vært så mye sammen nå, at de trenger barnehagen for å få tid fra hverandre igjen. Vi opplever absolutt at guttene har godt av litt tid for seg selv, og ikke minst alenetid med foreldrene, men det er jo naturlig å vokse opp sammen, være masse sammen, som del av "flokken", er det ikke? Jeg er ikke blind for de samfunnsstrukturer som blant annet handler om skatteytelse, likestilling, pensjonspoeng..men jeg kan ikke for at det oppleves sekundært med en gang jeg skotter bort på de små hodene vi har skapt, som først og fremst er vårt ansvar.

      Slett
  6. Interessant innlegg, og flott å høre at dere er så fornøyd med valgene deres. Det høres ut som guttene dine har en fantastisk barndom.

    Men jeg føler for å representere en annen stemme, om enn anonymt. Du sier at om man klarer å være hjemme med barn handler om hva man vil. Nei, ikke nødvendigvis. Jeg var innstilt på å være hjemme med barnet mitt til kanskje to-årsalderen, men ble slått i bakken av fødselsdepresjon, og måtte skaffe ande løsninger for å overleve. Tenk litt på at du ikke nødvendigvis kjenner alle beveggrunner folk har for drt de gjør.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har stor forståelse for ditt valg om å være anonym i en sådan stund, og er bare veldig takknemlig for at du valgte å svare.

      Å skrive slike innlegg er vanskelig. Det gir meg en følelse av ambivalens, både i forhold til å gjøre familien så offentlig, og også med tanke på hvordan det mottas og oppfattes. I det første innlegget om dette temaet forsøkte jeg å være veldig rund, ta hensyn og være forsiktig med å spisse meg, men skal meninger fram må de gjerne formuleres på en måte som fort kan oppleves som kritikk mot andre. Jeg tenker mye på dette. Jeg ser at bloggen har stadig flere lesere, og jeg mener det når jeg sier at tenker mye på at mine innlegg potensielt kan få negative følger. Hva om det sitter ei nybakt mamma der ute et sted og leser mine påstander om at "det er jo så enkelt å være hjemme, det er bare å ta seg litt sammen, det" og så føler hun seg ti ganger mer mislykket enn før hun begynte å lese? Hva om den dårlige samvittigheten ei mor allerede kjenner på ved å ha valgt barnehage bare vokser av å lese mine meninger?

      Å skrive innlegg er vanskelig, og jeg kan ikke ta med alle mulige grånyanser, selv om jeg gjerne vil. Derfor er jeg oppriktig når jeg takker for ditt bidrag; i kommentarfeltet kan vi gjerne diskutere og se saken fra flere sider, og det er jeg veldig glad for. Jeg kjenner (til) flere som har opplevd fødselsdepresjon, og har sett at dette på sitt aller verste kan være fatalt. Jeg har stor respekt for dette, og er veldig enig i det du skriver om at det kan være ulike grunner for at folk velger barnehage - det handler ikke alltid "bare" om inntekt. I det første innlegget var jeg delvis inne på dette, og jeg er faktisk stor tilhenger av barnehagen all den tid dette kan motvirke mye av de negative følgene et, hvordan skal jeg ordlegge meg nå, et hjem med mangelfull ivaretakelse kan få for et lite barns utvikling.

      All ære til deg som velger å representere denne andre stemmen, jeg håper du fortsetter å kommentere om du føler for det. Jeg kjenner meg igjen for det er nettopp det som er mine argumenter for å velge å skrive sånt som dette; jeg vil representere en annen samfunnsstemme enn den som sier at alle "bør" sende ungene i barnehage så fort foreldrepermisjonen er over. Det viktigste er at vi forsøker å ha et bevisst forhold til de valgene vi foretar, og så lenge familien selv er fornøyd er det kanskje ikke så viktig hva slags valg en har tatt?

      Slett
  7. Så fint innlegg! Jeg er helt sikker på at dere gir guttene deres en super start selv om de "bare" er hjemme! Og at de har masse selskap i hverandre :-) OG jeg er megaimponert over innstillingen din! Jeg har bare to unger, nå 8 og 10 år, og de har aldri hatt de lengste dagene i barnehagen eller sfo, men jeg tror jeg hadde blitt sprø av å ha dem hjemme hele tiden. Det er nok bare å innse at vi er forskjellige, og det er så viktig at man kan få velge selv! Hadde jeg måttet ha barna hjemme hele tiden hadde det sikkert gått bra det også, men jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde vært så fornøyd med det. Og en misfornøyd mamma er jo ikke så bra det heller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Rekkehuset! Innstillingen er til hjelp, noen ganger. Dessuten har jeg ei mamma som er god på dette, da jeg på mitt aller mest høygravide måtte ut av huset og ned i kjelleren på mørkeste vinteren for å gå på do midt på natta.....minnet hun meg på at før i tida hadde de utedo.. ;)

      Jeg syns det er så fint at du er ærlig, det er ikke alltid like enkelt. Jeg var en tidvis misforøyd mamma da jeg hadde bare en, så løsningen er jo helt klart å få en hel bråte unger på kortest mulig tid... ;) Det er vanskelig å skrive om disse valgene uten at andre føler seg kritisert; jeg skriver jo antakeligvis blant annet fordi jeg føler at våre valg blir sett litt rart på innimellom, ikke sant? Meningsutveksling er bra, valgfrihet er fint og raushet vedrørende andres valg er i grunn ganske greit det også.

      Slett
  8. Vi må jo virkelig huske at det ikke er så mange år siden dette var det vanlige for nesten alle barn på alder med dine - de var hjemme med foreldre eller andre omsorgspersoner. Og de voksne gjorde jo mer enn å passe barna, barna inngikk i dagliglivets virksomhet - det var ikke en helt "separat barnepassverden". Slik vokste jeg og mange opp - og biter av et slikt liv ønsker jeg fortsatt å leve (hilsen en som skrev doktoravhandling midt i stua med lego, klesvask og tre unger rundt beina) Det kan ikke være slik at dette i dag skal være noe helt "unormalt" - (og så må jeg jo henvise til hva jeg skrev om normalitet igår!). Det er mange gode og ansvarlige måter å innrette seg på.
    OG til spørsmålet - eller utsagnet - "det hadde jeg aldri klart" - eller hva det er - akkurat det er jo ikke noe alternativ, at en ikke "klarer" å ta seg av barna. Vi kan ha utfordringer og tøffe tider og må finne egne og nye løsninger (akkurat som deg ovenfor som fikk en psykisk smell - da gjorde du de gode valgene for din familie med å gi deg litt luft og avstand, det var jo bra for dere!) - men det å ha barn er jo ikke noe vi presterer "utenfor" deg egentlige livet vårt. Har vi barn, så er det jo der vi er - da er det det livet vi lever.

    SvarSlett
    Svar
    1. Igjen, et veldig viktig poeng. Jeg har så vanvittig stor respekt for blant annet svigermoren min som var helt alene hjemme med tre ganske tette, små gutter (her er det mulig noe har gått i arv?!) mens svigerfar var ute på vinterfiske. Nå drev hun riktignok ingen gård i tillegg, men det var jo også helt vanlig før; at fruen i huset tok seg av unger, hus OG gårdsbruk mens mannen var ute på fiske.

      Så føler jeg at jeg må inn og korrigere litt, psykisk knekk er et for sterkt ord for den noe overveldende følelsen av bråk guttene dro med seg hjem igjen; jeg hadde behov for litt luft og nyttet anledningen til å være den som fikk trille han som skulle sove, og vi bruker jo denne taktikken tidt og ofte om noen blir litt korte i lunta. Vi går ut og frisker oss opp, og så er alt bra igjen. Psykisk knekk er ikke et passende ord i den sammenhengen, syns jeg. :) Derimot fikk jeg meg en liten truck nå på sensommeren, og det er dette innlegget som ligger og venter på å bli luftet i det offentlige. Vi får se.. :)

      Slett
    2. Tror ikke hun i kommentaren henviser til deg i forhold til "psykisk knekk", men den anonyme som fikk fødsels depresjon.. Slik var det i hvert fall jeg forstod det :)

      Slett
    3. Ja! Du har nok helt rett - se der, så selvopptatt en kan bli.. ;) Jeg syns det var en merkelig glipp fra godeste Guri. Takk, Anonym :)

      Slett
    4. Beklager hvis jeg var uklar, jeg mente ikke deg, Elin, jeg mente hun - Anononym ovenfor - som forklarte seg om sin situasjon. Det jeg mente var at hun fant ansvarlige løsninger for sin familie. Det at noe fungerer i en familie betyr ikke at det er løsningen for alle - eller at vi skal ha dårlig samvittighet fordi vi må finne andre løsninger i vår egen familie.
      Guri

      Slett
  9. Det handler mye om tilpassing, helt klart!

    Kjenner meg igjen i mange av dine refleksjoner og erfaringer.
    Jeg synes ikke du fremstår som bedrevitende i det hele tatt. Du forteller om dine erfaringer og det er bare fint.

    Jeg tror vi gjør oss selv en stor tjeneste ved å være restriktive med skjermbruken, dine erfaringer er veldig klare på det punktet. Viktig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det handler naturligvis om mange ting, bor man i en liten leilighet er det for eksempel ikke like enkelt med små barn som om man bor i en stor enebolig ute på landet, har man andre rundt seg som kan bidra blir det enklere, har man det godt med seg selv og sin rolle som mamma blir det enklere, men ja, jeg tror det i stor grad handler om innstilling/tilpassing også. Så godt å høre at jeg unngår bedreviter-fella, det kan jo lett oppfattes sånn når jeg forteller hvordan vi gjør det her hos oss.

      Skjermbruk er no good her hjemme, ja, og en av hovedgrunnene til at jeg får dårlig samvittighet av å ha blitt så oppslukt i denne bloggverden..men dere er så mange som skriver så utrolig mye bra..! :)

      Slett
  10. .. når det gjelder skjermtid, så tenker jeg at så lenge ungene er små, så kan det fint unngås, med mindre det er et knep for å få en pause selv. Pauser er nødvendige avbrekk, men det er nok lurt å være bevisst bruken av dem. Unger trenger ikke oppmerksomhet hele tiden, og de tåler godt at mor/far tar seg noen minutter aleine. Det blir lettere å respektere hvis man er tydelig på hva man skal gjøre før ungen får oppmerksomhet igjen. Det er selvsagt avhengig av alder og personlighet på barna. Og hva man selv har behov for. Det går vel an å regulere skjermtiden, slik at ungene ikke blir berørt av mammas timeout, å ta noe tid til seg selv er likevel ikke så dumt og noe litt eldre unger forstår. (lurer på om jeg sirkelargumenterer nå?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Sirkelargumenasjon er viktig for å understreke gode poeng.. ;) Jeg er så enig - her studerer jeg jo (dvs forsøker å studere) noen ganger mens ungene er våkne, og de skjønner at "mamma jobber". Noe langt annet er det når mamma hermer etter Albert Åberg og "skal bare sjekke noe først..." på telefonen.. :)

      Slett
    2. Haha.. kjenner igjen den bare-greia!

      Slett
  11. Så flott innlegg :) Jeg tenker også at man klarer det man ønsker og innstiller seg på. Dessuten tror jeg det er fantastisk for barna å få lov til å ha så mye kontakt og samvær med foreldrene sine!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha! :) Ja, de virker ganske fornøyd med akkurat den delen, og vi nyter det også, denne tida som ikke kommer igjen; de kommer tidsnok til å bli så selvstendige at de ikke vil være så mye sammen med oss :)

      Slett
  12. Kjempefint innlegg! Det handler nok definitivt mye om innstilling. For min del også om rutiner, som du sier. Mat og soving og leking til litt faste tider, og mye tid utendørs!

    Jeg syntes hjemmetilværelsen med tvillinger på ett og en treåring i en bitte liten leilighet i et nytt land ble i overkant mye og takket velvillig ja til barnehage to dager i uken på alle tre, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i din beskrivelse av hverdagen for øvrig: Slitsomt, kaotisk og samtidig herlig, givende og noe jeg vet aldri kommer tilbake! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Søvn ja, en kjenner jo bare selv hvor udugelig en er om natta ikke har vært slik netter helst skal være.. :) Jeg hadde aldri i livet maktet å være alene med tvillinger (men det skulle jeg jo slutte å si..) og barnehage må jo være fantastisk for dere som skal lære språket :)

      Slett
  13. Bra skrevet :-) Jeg vet jo at hvis jeg måtte gå fulltid med barna hjemne, så har det gått fint. Man klarer det man må klare. Får jeg tvillinger, så klarer jeg det også. Det handler om innstilling som du sier. De dagene jeg er hjemme med barna hele dagen så har jeg ikke planer om å gjøre noe som heter husarbeid eller tv-titting eller datamaskin. Synd telefonen er blitt en slags datamaskin, men legger den vekk..eller lar barna leke med den (helt til uenighetene om hvem sin tur det er kommer). Hehe:-) men når jeg går hjemme med barna hele dagen som i sommer holdt jeg på å gå på veggene, holdt tilnærmet på å bli småsprø. Og som du sier så hjelper det å komme seg ut. Barn elsker å være ute! Vet ikke om noen barn som ikke liker det. Det er et must nesten uansett vær!
    Og ja er nok mange grunner som ikke alle vil snakke om til at de velger slik de gjør. Tror alle ønsker det som er best for barna. Hadde jeg merket at barna ikke likte seg i b.hagen, så hadde jeg tatt dem ut på dagen!! Jeg gikk selv i b.hage når jeg var lita og det gjorde de fleste vennene også. Husker det bare som positivt :-) men det var på en liten plass jeg bodde på da.Kanskje derfor jeg er veldig avslappet i forhold til dette. Siden jeg elsket barnehagen selv... ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant, jeg tror man kan få mange flotte opplevelser av å gå i barnehage altså, men som du sier; du hadde fint fått det til om du var nødt. Det blir nesten bare tyngre av alternativ. Jeg er aldri så sliten og lei av ungene som rett før mannen kommer hjem fra jobb f.eks... ;)

      Slett
  14. Mye bra i det du har skrevet her. Mine 2 barn begynte i barnehage da de var 3 og 2 år. Eldstemann trengte virkelig å begynne da (så og si ingen gutter på hans alder som ikke gikk i barnehage..).Nr 2 trengte forsåvidt ikke barnehagen på samme måte.
    Dessverre er det slik idag, at storbyene har enormt høye boligpriser. For oss var det ikke aktuellt å bo flere år i en liten leilighet med 1 soverom, hvor det ikke var plass til alle engang. Da blir man presset ut i jobb.

    Men jeg er lykkelig over å ha kunnet ha ungene hjemme så lenge, den tiden får man aldri igjen! (og jeg blir fortsatt dårlig når jeg hører mødre som såvidt har begynt fødselspermisjonen sin, som i fullt alvor sier at de ikke kan vente til ungen får begynne i barnehage, så de kan få gå tilbake til jobb)

    SvarSlett