torsdag 14. november 2013

Blottlegger mammabloggere familien?

Dette innlegget bunner i en diskusjon vi har hatt gående her hjemme helt siden bloggen ble startet. Samtalen handler om nettvett, grensesetting og ivaretakelse av familien, og hvor vi lander er gjenstand for en dynamisk vurderingsprosess. Hvor mye er det egentlig greit å legge ut på en blogg? Hvor mye er greit å legge ut om ungene? Mannen? Når er det for mye åpenhet? Jeg registrerer at også andre bloggere debatterer dette, og det aner meg at samtaleemnet vil være grunnlag for diskusjon også i framtiden. Diskusjon er bra, for det bidrar til bevisstgjøring og skjerper vurderingsevnen. 

Denne bloggen er enda ganske ny, og jeg er fortsatt i en fase hvor jeg forsøker å definere mine grenser. Jeg har allerede bestemt at ungene eller mannens navn ikke skal oppgis. Jeg forsøker å være bevisst hva slags bilder som legges ut av guttene, og ønsker å være forsiktig med å eksponere ansiktene deres etter hvert som de vokser til. Jeg prøver å ha i bakhodet at det som publiseres potensielt blir værende, om ikke annet enn så i andre menneskers bevissthet, men innleggene skrives fortløpende, og hva som slipper gjennom er kanskje ikke alltid like gjennomtenkt.

For min egen del kunne jeg sikkert vært mye mer transparent. Jeg er ganske uredd hva angår meninger og refleksjoner. Som person er jeg åpen og ærlig, og noen av de bloggene jeg selv liker best er skrevet av mennesker som setter inngangsdøra på gløtt og lar meg bli med inn i deres tanker. Når mannen er min rake motsetning, og helst skulle sett at både bilder og tekst forble i skrivebordsskuffa, kan en blogg om familielivet vårt bli utfordrende. Den stadig økende informasjonsstrømmen gjør at han peker på potensielt negative sider ved at jeg legger ut så mye personlig som andre mennesker kan lese. Venner, familie, naboer, kollegaer, postbudet og folk vi ikke aner hvem er. Jeg har stor forståelse for hans synspunkt. Jeg vet ikke hvem som sitter på andre siden av skjermen. Jeg aner ikke hva folk egentlig syns om det jeg skriver. Kommer noen til å kjenne meg igjen på butikken, kjenne igjen Arvingen, Sjefen og Mini?

Jeg argumenterer med henvisning til bloggere som legger ut bilder fra fødselen og forteller detaljert om både hverdagsliv og arbeidsliv, samliv og fritid. At min blogg er uskyldig sammenlignet med disse, men jeg vet jo at jeg ikke kan begrunne mitt ønske om å vise biter fra hverdagen vår ut fra andres lavere terskel for tilbakeholdenhet. Så forsøker jeg å forsvare prosjektet med at jeg tross alt begynner å få en del erfaring når det kommer til mammarollen, at vi finner på mye med ungene våre og at jeg kanskje kan inspirere noen med våre verdier. Samtidig må jeg innrømme at jeg kjenner på dårlig samvittighet når jeg legger så mye fra vårt liv på nett. Skal jeg dele med hvermansen bare fordi jeg har lyst? Er det riktig av meg å gjøre familien vår synlig? Har jeg lov til å være så egoistisk?

Saken er den at jeg liker dette. Jeg liker det så godt at jeg legger meg om kvelden og formulerer setninger jeg kan bruke i senere innlegg. Jeg noterer bak øret når guttene sier noe morsomt, eller når mannen i huset er sarkastisk på sin frues bekostning. Framtidig bloggmat! Denne ytringsarenaen har på kort tid blitt overraskende viktig for meg, og jeg ønsker å kjempe for dens rett til eksistens. Samtidig er jeg tilhenger av demokrati, særlig i vår lille familie, og jeg er jo pent nødt til å ta hensyn til min bedre halvdels meninger og ønsker.

I tillegg er jeg glad for at han bryr seg. Jeg er glad for at jeg har funnet en oppegående mann med egne meninger, og som først og fremst begrunner sine synspunkter ut fra hensynet til ungene. I mine øyne blir han ikke mindre Pappa av å gjøre sånt. Ønske å beskytte ungene våre. Mane til forsiktighet og ytre ønske om privatliv. Da kommer utfordringen. Hvordan kan jeg blogge om familien vår, om ungene, mannen, meg selv og hverdagen vår, uten å dele for mye? Være ekte, åpen og ærlig, men ikke gå over streken. Skape et fint sted for meg selv, de som leser (og forhåpentligvis trives her inne), men samtidig ivareta familien. Hvordan være personlig, men ikke privat? Hvordan får man egentlig gjennomført dette i praksis?

Å lese andres tanker, ekte, nakne og ærlige, kan gi meg sterke opplevelser. Medfølelse. Glede. Sorg. Sinne. Jeg opplever svært ofte gjenkjennelse. Andre mennesker setter ord på tanker jeg knapt klarer å gripe fatt i. Det gjør øynene mine større, takhøyden vokser. Det kan inspirere og gi meg motivasjon. Tips, råd og gode forslag. Det kan unektelig være mye trivielt, vi har da flest hverdager alle som en, men på sitt aller beste kan bloggverden åpne mitt perspektiv på livet, utvide horisonten og gi meg personlig utvikling. Dessuten liker jeg å tro at hverdagsmenneskers inntog i bloggverden fører til at normalitetsbegrepet utvider seg litt og litt. Raushet og aksept, forståelse for at nyanser er bra.

Tenker du at bloggere som legger ut bilder av seg selv er noen ufyselige selvdiggere, eller liker du å se hvem som sitter bak tastaturet?

Grensesetting i forhold til innhold mammablogger er vanskelig, og fokus på dette er bra (les her, eller her eller her), selv om jeg ikke anerkjenner alle måter kritikk blir framsatt på. Vi bør ha bevissthet rundt dette, for hva slags bilder er det greit å vise fram? Hva er greit å skrive? Hverdagsfjas høres ufarlig ut, men hva når man fjaser offentlig hver eneste dag i tre år? Nettvett kan tydeligvis være vanskelig også for voksne mennesker, og gråsonene er mange. Da er det ikke rart at en liten blogger fra nord kjenner på ambivalens ved å dele livet sitt på nett. Selv om det bare er utvalgte hverdagsglimt. Selv om det bare er en liten brøkdel av det som er oss. Selv om jeg forsøker å ikke dele annen skittentøysvask enn den som ligger på vaskerommet.

Jeg er så heldig at jeg har blitt trebarnsmamma. Disse fantastiske, unike guttene mine inspirerer meg hver eneste dag til å bli en bedre mamma, et bedre menneske. Vår hverdag er i mine øyne morsom, kaotisk, slitsom og fantastisk, og noe av denne altoppslukende mammatilværelsen min vil jeg gjerne dele. Jeg vil forsvare hvorfor vi har valgt å ikke ha ungene i barnehage. Jeg ønsker å inspirere familier til å nyte friluftslivet sammen. Fortelle om jakt og partering av elg, om sløying av fisk, respekt for dyr og at det er viktig å lære at melka ikke kommer fra butikken. Dele det jeg lærer om ernæring, livsstil og folkehelse. Få lov til å reflektere sammen med mine lesere og lære noe nytt, se fra en litt annen vinkling.

Jeg vil gjerne få høre at jeg har vært flink når jeg har bestått eksamen eller trent styrke hele måneden. Skryt for matlaging og for gapahuken ungene og jeg har lagd av granbar. Jeg vil gjerne få bekreftelse fra omverden, men det er ikke derfor jeg liker bloggingen så godt. For min del handler det først og fremst om gleden ved å skrive. Gleden ved å få lov til å formidle, utvikling og lærdom når jeg bruker tid på å formulere meg. Forsøke å skrive sånn at den som sitter foran skjermen blir med på reisen min. Gjøre en hverdagsfortelling levende. Plante et smil i ansiktet på den som er på besøk inne hos meg og leser. Jeg elsker å formidle. Elsker å skrive. Det gir meg så mye.

Jeg har likevel forståelse for at mannen, og sikkert mange med ham, ikke setter like stor pris på åpenhet som jeg gjør, og merker at grensen mellom personlig og privat er vanskelig å definere, vanskelig å ivareta. De som offentliggjøres har rett til å bli hørt og respektert, men hvordan ivareta dette hensynet all den tid jeg velger å eksponere små mennesker som ikke har anledning til å forsvare sine egne interesser? Det er ikke et hensyn jeg tar lett på. Samtidig er jeg ganske sikkert på at bloggen ikke kommer til å få særlig mye oppmerksomhet når guttene våre blir store. Dessuten vil ungene ha vokst opp og være vant til sosiale medier på en helt annen måte enn min generasjon, og de som kjenner oss, de som er betydningsfulle andre i våre liv, de vet jo hvem vi er helt uavhengig av denne bloggen.

Hva som er riktig for meg trenger ikke være riktig for deg, men vi bør alle ha et bevisst forhold til temaet. Jeg vurderer stadig hva som kan være med og hva som bør utelates, men det er jo hverdagen min som inspirerer meg til å skrive. Dermed kan en samtale med en venninne bli et potensielt innlegg, og så må det være min jobb å lære hvordan jeg kan formulere meg uten å skape belastning for andre. For jeg dras mot denne verden, jeg glemmer tid og sted, og jeg storkoser meg. Aldri hadde jeg vel forventet å "bli kjent med" så mange fantastiske mennesker som i bloggens verden.

Kjenner du deg igjen? Føler du ambivalens med det du deler på bloggen? Syns du som leser at denne bloggen er for åpen, for ukritisk? Eller tenker du at den enorme strømmen av informasjon som vi opplever i dag er så massiv at mammabloggere ikke er så farlige? Hvordan kan man utvise nettvett i praksis?

13 kommentarer:

  1. Egentlig så tenker jeg hver gang jeg lese bloggen din at vi er ganske like! Du er helt klart flinkere enn meg til å skrive, formulere, formidle, men tankene dine er ofte ganske like tankene mine. For ikke å snakke om mennene våre! For jeg har også blitt veldig glad i blogg-verdenen, mens min bedre halvdel er generelt skeptisk til slikt...

    SvarSlett
    Svar
    1. Så godt å høre! Jeg syns jo ikke jeg er flinkere til å skrive, for etter hvert som du har lagt tekst til bildene dine er det veldig interessant..! Hvorfor overrasker det ikke at mennene våre er like også på dette området? :) Jeg kjenner en slags merkelig trygghet ved å vite at nettopp du sitter og leser det jeg skriver. Da er det ikke så farlig, lenger.. :)

      Slett
  2. Jeg kjenner meg definitivt igjen! Her i huset går også diskusjonen ganske ofte, men merkelig nok kanskje er det jeg (bloggeren) som er mest kritisk... Jeg kan fortsatt, etter seks måneder med blogging, få plutselige anfall av "uff, nei nå må jeg slutte med den utleveringen av livet vårt"... Samtidig er jeg som deg; jeg elsker å skrive; bloggen er et fristed og en arena for å samle noen tanker og refleksjoner og dele litt av livet mitt som jeg tror kan ha en (viss) interesse for andre å lese. Enten det dreier seg om en skikkelig god oppskrift, et nytt skjerf jeg har kjøpt meg, det å være tvillingmamma eller bare trebarnsmamma i sin helhet... Men det er klart; som du beskriver har jeg med jevne mellomrom kjent en viss ambivalens i forhold til grensen mellom åpen, ærlig og privat...

    Jeg har mange ganger blitt overrasket over hvor mye det kan gi meg å bare lese om andres helt trivielle hverdagsliv. Det setter eget liv litt i perspektiv, det er hyggelig å høre hvordan andre har det og det kan få meg til å tenke, bli rørt eller inspirert!

    Når det gjelder din blogg liker jeg den veldig godt, og synes du holder deg godt innenfor rammene (i hvert fall mine) for hva som er "godt nettvett". Her vil jo grensene alltid være flytende. Noen ønsker verken å dele navn eller bilder, mens andre gladelig legger ut "det meste". Jeg tror likevel diskusjoner om dette er viktig å ha! Så takk til deg for (nok et) bra innlegg! Klem herfra

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fine ord, det er så godt å høre! Jeg føler jo også at du og jeg har (foreløpig) landet på en tilnærmet felles plattform når det gjelder hva som tillates og hva som unnlates på bloggen. De fineste innleggene inne hos deg er uten tvil de nære og personlige, hvor du deler av egne tanker og meninger. Da er det godt å høre at jeg ikke er alene om å kjenne litt på denne motstridende følelsen når innlegg med en sterk signatur av "meg" legges ut her på min blogg.

      Det er ikke alltid like enkelt - men jeg tror helt ærlig ikke jeg kan slutte med dettte, og ikke har jeg lyst heller.. :)

      Slett
  3. Som jeg har tenkt på dette selv mange ganger!! Det er vel en grunn til at jeg holder så mye tilbake med blogginga mi. Jeg vil så gjerne dele erfaringer og hverdagsgleder på bloggen, men så føler jeg to ting rundt det: Nr. 1, kan det bli for privat? Nr. 2, har noen egentlig interesse av å lese det jeg skriver? Du skriver jo så bra om hverdagen. Jeg har en mann som er som din. Min mann var i starten helt imot å legge ut et eneste bilde av barna på facebook. Men det er jo 4 år siden nå, så man har vel blitt litt mer avslappet. Jeg er avslappet i forhold til dette med tanke på hvor mange blogger som fins, og hvor mye mindre sperrer mange av disse bloggerne har for hva de legger ut. Men de fleste syns jeg finner balansen godt. Noen forteller mer i detalj, andre ikke.

    Derfor startet jeg med ingeborgsblottspott, fordi jeg ønsket at det skulle være en mer privat blogg for familie og venner, selv om jeg visste at bildene var like fullt offentlig for de som finner dem. Etterhvert hadde jeg lyst til at jeg skulle ha en sånn blogg på simonsborgbakken, men jeg klarer ikke å slippe meg løs. Jeg kan godt legge ut bilder, men å skrive så mye om hverdagen vår føler jeg er uinteressant for de fleste. Men så blir jeg så inspirert av de som gjør det. Av deg og en del andre mammabloggere.

    Du er jo veldig flink til å skrive om erfaringer uten at det deles for mye. Som de fleste bloggere argumenterer med, så er det jo bare et bruddstykke av deres liv. Det er SÅ mye mer som skjer iløpet av en dag en det som kommer frem på en blogg.

    Jeg liker også å skrive. Har fått høre at jeg må skrive en blogg, men når jeg skal skrive et innlegg så sliter jeg. Når jeg skrive på pc får jeg skrivesperre, selv om jeg skriver så kjapt som et uvær (derav de lange kommentarene..sorry). Jeg kan gå hele dagen og tenke på hva jeg skal skrive om kvelden, men når kvelden kommer så er det liksom...stopp!

    Du holder deg definitiv innenfor rammene for godt nettvett. Tror mange av våre barn i fremtiden selv vil dele en god del av sitt liv på nettet slik ungdommen allerede gjør i dag, så for dem er det sikkert ingen krise at det blir blogget litt om dem, så lenge det ikke er noe som gjør alvorlig skam på dem og handler om deres mest private ting.

    Keep up the good work! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk og takk, Ingeborg! Ikke unnskyld dine lange kommentarer, jeg setter pris på dem, det er så hyggelig å vite at noen jeg kjenner "på ordentlig" sitter og leser :) Det er ikke enkelt å vite hvor mye og hvordan en skal formulere innleggene. Hvor mye som kan deles, hva jeg helst bør holde i skrivebordsskuffa. For å si det sånn så er jeg vanvittig takknemlig for at blogging ikke var normen da jeg vokste opp, for jeg gremmes over alt som står skrevet i diverse dagbøker og dette er det bare jeg som har lest. Jeg mistenker at en yngre Elin ville vært mye mindre kritisk til hva som kunne legges ut, for å si det sånn..

      Godt å høre at du syns jeg holder meg innenfor, så får du sende meg en melding eller noe om jeg er i fare for å bikke over.. ;) Og du, kanskje du rett og slett er for streng mot deg selv, har for store forventninger, når du setter deg ned for å skrive innlegg..?

      Slett
  4. Hei du.

    Lurer på om jeg skulle sende Henning bortover til dere en tur, så kunne mannen din og han danne en liten klubb, for det høres ut som om vi har identiske diskusjoner over middagen..

    Jeg er også overrasket over hvor godt jeg faktisk liker å blogge. Bloggingen gir meg utrolig mye, jeg har fått nye "venner" og jeg føler at jeg endelig har et sted der jeg er MEG og kan tømme hodet for alt stress som dagen ellers fører med seg.

    Og så føler jeg etter hvert at bloggen min gir andre noe. Jeg får tilbakemeldinger som gjør at jeg faktisk syns det er viktig og riktig å vise frem livet vårt.

    Etter hvert har Henning også begynt å like bloggen litt mer. Han har fått masse positive tilbakemeldinger han også selv om hans del i bloggen er holdt på et minimum. Han ser ogs at jentene får mye ut av bloggen. De har stadig ymes blogger til kveldslektyre og Isa synes det er kjempestas hvis det er et bilde av henne med.

    Jeg har tenkt som så at når ungene våre vokser opp så er dette med internett på et vis mindre skremmende og på et annet vis mer skremmende enn nå. Jeg tror ikke normale bilder fra en familiehverdag kan gjøre ubotelig skade. Jeg mener jeg holder bildebruken på et nivå som ikke gjør at de kommer til å hate meg. Når det gjelder navn så har jeg valgt å bruke våre ordentlige navn. Jeg følte da jeg startet at jeg ikke kom til å klare å være fullstendig anonym. Og jeg følte at det var mer ærlig å bruke mitt rette navn. Og med all info som finnes i dag så vil det være kjempeenkelt å finne navnene på ungene og mannen uansett. Men om det er rett.. vet ikke.

    Det viktigste tror jeg er å ha en bevisst tanke rundt det og tenke over det man skriver og ha en følelse at dette står man fullt og helt inne for.

    Og når jeg er usikker så lar jeg Henning lese før jeg publiserer. Etter "jævla sytpeis" så er jeg litt usikker på om jeg burde ha en bedre person til å bedømme smartheten i det jeg legger ut, men det er nå han jeg har..

    SvarSlett
    Svar
    1. S glemte jeg å si at jeg synes du har en flott blogg der du balanserer det å "invitere inn på en kaffe" og å beholde privatlivet kjempegodt!

      Slett
    2. Tusen takk, Laila, det er godt å høre, en blir jo lettere paranoid når en begynner å tenke gjennom, vurdere, sammenligne. Tro hvor fint det kunne blitt for mennene våre, du, "Anti-blogge-klubben til Henning og HM".. Mistenker at hyggefaktoren ville blitt høy, endelig litt forståelse. Skjønt jeg føler også at mannen varmer litt opp til dette, ser at det kanskje ikke er så skummelt likevel. Jeg er forøvrig veldig glad for at Henning slapp Sytpeis-innlegget gjennom.. ;)

      Jeg skjønner godt at du bruker navnene på ungene, de er jo så fine! Og bildene du legger ut er jo bare helt normale bilder som like godt kunne vært sendt inn til avisa som bursdagshilsning. Dessuten må jeg innrømme at jeg syns det er morsomt og fint å se ungene dine, det tilfører en verdi til innlegget. Jeg har jo lyst til å legge ut bilder hvor de nydelige ungene mine kommer til sin rett, etter min mening kan de jo sjarmere en hver i senk, men det er liksom et valg vi har tatt sammen, mannen og jeg. Antakeligvis er det hans restriktive holdning som har holdt igjen i så måte heller enn min egen aversjon mot bilder av unger på nett.

      Samtidig er det noe med denne nærheten en skaper til seg selv når man er mammablogger - jeg føler jo at jeg kjenner deg, fordi jeg har lest så mange av innleggene dine (har jo bl.a bladd meg tilbake i arkivet), og selv om jeg vet veldig godt at bare en bitteliten del av deg kommer fram til skjermen min, så har jeg jo et bilde av hvem du er, hva du står for, hvordan familien din er. Det er kanskje ikke et problem, men det blir kanskje straks litt mer nyansert når du, som jeg, hører til i et lite lokalsamfunn hvor det fins mange som "vet" hvem vi er, hvem vi er i familie med osv. Jeg ønsker jo ikke at min mamma skal bli dømt for det jeg skriver her, om du skjønner?

      Slett
  5. Veldig bra reflektert over et tema som jeg går mye å tenker på sjøl! Akkurat dette er grunnen til at jeg var sånn i tvil om jeg skulle starte å blogge i det hele tatt. Jeg var/er av den typen som feks.. lar et svært begrenset publikum av mine facebook venner se bilder av ungene. Og til og med da, etter stolt ha vist frem mine øyenstener til en håndfull.. må fjerne det igjen etter samvittighetskvaler. Men sånn som deg.. så elsket jeg å uttrykke og dele ord.. og da hoppet jeg uti det. Og med tiden så har jeg kanskje blitt litt rundere i kantene. Navnene nevner jeg ikke, men ungenes ansikt kan vises med et minimum (med logo over). Å lage tegneserier av bildene, samt grimaser går også gjennom samvittighetsfilteret mitt. Men jeg tror aldri jeg kommer til å klare å vise dem helt, selv om jeg har SÅÅÅ lyst.. #mammabloggerissues ;)
    Gleder meg til å lese mer av dine velskrevne ord!
    Og så en helt annen ting tilslutt.. så vakker du er!!
    God helg :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Åj, leser DU bloggen min!? :):) Det var hyggelig å oppdage, gjett om jeg lo gjenkjennende av innlegget ditt med forsøk på å lage julekort.. Og hurra for at vi ikke er de eneste i verden som fortsatt lager julekort! Tusen takk for fine ord fra deg, det er hyggelig å lese. Jeg har tenkt på logo på personlige bilder, men mistenker at sånt noe tar fryktelig lang tid? Det er bra vi vurderer hva som bør legges ut, og jeg syns det er fint å lese andres tanker om hva som er godt nettvett. Mammabloggerissues, bra ord! :) God helg til deg også. Jeg skal ringe mannen og fortelle på inn- og utpust at Diaperdiva syns jeg er vakker, han blir nok minst like imponert som når Carina fra Sandakers kommentar på bloggen ble samtaleemne i hjemmet…. ;)

      Slett
  6. Jeg innbiller meg at så lenge vi tenker over det vi gjør, og er kritiske til det vi deler, så er det vel ålreit? Vi kjenner våre grenser best - hva synes vi i vår familie er ålreit, og hva tør vi å dele?
    Jeg anser deg som ei oppegående og flott dame, og synes det du skriver er helt fint:)

    SvarSlett
  7. Du er flink til å setje ord på ei problemstilling mange av oss bloggere har! Skepsisen frå folk rundt, skummelt å tenkje på alle som faktisk les dette, jantelova som rår, grensene mellom offentleg/privat/personleg osb...... Trur generelt at mange menn er meir skeptiske til å dele i nettverda enn vi kvinner er :)

    Eg set stor pris på bloggen din - du skriv på ein flott og underhaldande måte, og reflekterer utruleg bra rundt tema som mange av oss kjenner oss igjen i. Og du skil deg ut som mammabloggar - på ei positiv måte. Noko som viser igjen med at du stadig får fleire lesarar.

    Når det gjeld kor mykje ein skal skrive om det private, kva bilete ein skal leggje ut, om ein skal bruke namn eller ikkje, så er eg ikkje lenger så redd for å vise kven eg er. Den som verkeleg vil finne ut kva ungane mine heiter, klarar dette uansett, så kvifor då ikkje bruke namna? For meg som har eit konkret tema på bloggen - tur og fjelltur - så fungerer det også greitt som eit skilje på kva eg skal skrive om og ikkje. Folk får innblikk i ein del av min private verden, men det er også veldig mykje av det som skjer i mitt liv dei aldri får høyre noko om. Svært sjeldan at eg oppdaterer status på facebook og instagram om andre ting enn det som er relatert til bloggen. Slik sett er det mange av mine fb-vener som utleverer seg mykje meir enn det eg gjer! Og også legg ut meir "utleverande" bilete av ungane sine enn det vi gjer...

    Må innrømme at eg synast at det er kjekt å skrive blogg - kjekt å få lov til å formidle ting. Har alltid likt å skrive, og merkar at eg får utvikla meg på den fronten gjennom bloggen. Og så er eg ærleg nok til å innrømme at det er veldig kjekt kvar gong nokon skryt av bloggen min - fortel at dei har oppsøkt turmål eg har anbefalt eller fått inspirasjon til å kome seg ut - då har eg også oppnådd det eg ynskjer gjennom bloggen:) Vi liker vel alle litt skryt ;)

    SvarSlett